Burde du egentlig holde den presentasjonen?
Lurer du på om du skal takke ja til å holde en jobbpresentasjon – et konferanseinnlegg, et kurs eller et internforedrag? Får du angst av å tenke på rampelyset, men er usikker på om du bør trosse ubehaget eller lytte til det?
Da kan denne artikkelen hjelpe deg. Her ser vi på mulige årsaker til frykt for å snakke foran forsamlinger – og hvordan du kan bryte tankespinnet for å finne et svar.
Det er ikke alltid du bør hoppe i det
Vi presentasjonsteknikkeksperter pleier ikke å spørre kursdeltakere om de egentlig burde holde den presentasjonen. Jeg tror det er like sjeldent som treningsinstruktører spør gruppetime-deltakere om de burde blitt i sofaen. Det høyeste ropet fra begge disse bransjene synes å være «Just do it!» Og «Tenk så deilig det føles når du er ferdig».
Og det er ikke så rart. Siden de fleste befinner seg i utkanten av komfortsonen når de står på scenen, trenger mange et dytt fra en sånn som meg.
«Kom igjen!»
«Skal du endre verden, må du tåle å bli hørt!»
«Kom deg opp på scenen – dette klarer du!»
Men disse rådene er ikke alltid gode.
For det første er det ikke alle budskap som burde deles. I en overstimulert verden med ressurskrise er «dropp det!» ofte et bedre råd enn «just do it!» Er du blitt bedt om å snakke på vegne av et kjipt konsern for å oppnå enda mer press på naturressurser, er det ingen grunn til å heie.
Men selv hvis budskapet ditt er godt, er det ikke sikkert du bør ta ordet hver gang anledningen byr seg.
Å stå på scenen gir oss stress
For de aller fleste mennesker, er det å snakke foran en forsamling veldig stressende. Det er en aktivitet som vekker nervøsitet, koster nattesøvn og gjør oss slitne etterpå.
Trygghet kan du finne i gode relasjoner og en forutsigbar matpakke. På scenen får du spenning, mestringsfølelse og meningsfylte utfordringer. Og slike følelser oppnås når vi gjør noe som krever noe av oss.
Så med mindre du tilhører unntakene, kan du regne med at det å skulle snakke foran en forsamling vil vekke et visst ubehag. Også når du liker oppgaven.
Lurer du på hva du kan gjøre for å tåle stresset? I dette gratis e-post-kurset får du mine 7 beste tips for å skjelve mindre i rampelyset.
Men hva om frykten for å holde en bestemt presentasjon føles helt uoverkommelig?
Vi skal se på noen årsaker til motstand, som går utover den vanlige sceneskrekken.
All motstand er ikke sceneskrekk
Det er vanlig å omtale alt ubehag ved å stå på scenen som sceneskrekk. Men når kursdeltakere forteller meg om «sceneskrekken» sin, blir det noen ganger tydelig at den egentlig grunner i noe helt annet.
«Jeg liker egentlig å holde presentasjoner, men nå har jeg fått angst for det. Sist jeg skulle snakke foran ledergruppa fikk jeg nesten ikke puste. Det hjalp jo ikke at minstemann akkurat har vært innlagt på sykehuset og at jeg selv var delvis sykemeldt med lungebetennelse. Hvordan kan jeg bli kvitt sceneskrekken igjen?»
Når jeg får slike spørsmål, tenker jeg at vi ofte er for raske til å avfeie fornuftens stemme som «scenenerver».
På enkelte arbeidsplasser er dette spesielt ille. Der har just-do-it-kulturen tatt helt over og alle overveielser om fornuftig energibruk blir avfeid med «det går så fint så, dette klarer du!».
Det er en måte å «psykologisere motstand» på, slik professor Oscar Amundsen skriver om i denne artikkelen.
I stedet for å avfeie din egen motstand som irrasjonell angst, vil jeg heller anbefale deg å lytte til ubehaget og forsøke å finne ut hva som er uunngåelige scenenerver, og hva som er viktig informasjon.
Nervøsiteten kan være fornuftens stemme
La oss si at jeg er blitt bedt om å holde et gratis konferanseinnlegg på en stor konferanse som vil kreve mye forberedelser. Jeg har lyst, men føler også på et ubehag. Da behøver ikke årsaken å være sceneskrekk. De blandede følelsene kan være et tegn på at jeg heller vil prioritere å være med datteren min eller heller vil bruke tiden på å skrive denne teksten. De kalde føttene minner meg på at dette er en stor oppgave, som kommer til å ta tid og energi vekk fra andre ting.
Da hjelper det ikke om noen forteller meg at jeg «sikkert kommer til å gjøre en god jobb» eller at «det føles så godt etterpå». For problemet er ikke at jeg er usikker på om jeg er egnet for oppgaven. Problemet er at jeg er usikker på om oppgaven er egnet for meg.
Når jeg opplever slike situasjoner, kommer gjerne de kalde føttene før jeg reagerer intellektuelt. Frykten får meg til å stoppe opp, vurdere budsjetter, tidsplan og prioriteringer. Noen ganger er svaret ganske enkelt «nei». Andre ganger handler det om å gjøre justeringer.
Er det vilkårene som er feil?
Det er typisk at vi mottar forespørsler som et enten eller: Enten takker du ja på våre vilkår, eller så ønsker vi ikke at du snakker overhodet. Som om invitasjoner var kabinettkrav. I virkeligheten har vi ofte forhandlingsmuligheter. Både som ansatte, som ledere og som selvstendige aktører.
Jeg hørte nylig en podkastepisode som ga et eksempel på akkurat dette. Her fortalte den amerikanske forfatteren og podkasteren, Glennon Doyle, om hvordan hun takket ja til å snakke på en stor prisutdeling. Arrangøren svarte begeistret og fortalte detaljene rundt ankomsten på den røde løperen før sceneopptredenen.
Men ved tanke på den røde løperen, forsvant all lyst til å delta hos forfatteren. Som så mange forfattere hater hun å opptre foran pressen og hun gikk inn i en angstspiral. Hva skulle hun gjøre nå, melde avbud eller presse seg til å stå foran pressekorpset? Heldigvis var kona hennes klartenkt, og minnet henne på at hun hadde en tredje mulighet: Nemlig å droppe den røde løperen, men fortsatt snakke på prisutdelingen.
Etter at forfatteren hadde skrevet arrangøren og fortalt at hun ikke kom til å gjøre noen presseopptredener før innlegg sitt, ble hun enda mer engstelig. Mens hun ventet på svar, ble hun overbevist om at arrangøren kom til å avvise og irettesette henne. Før hun etter et par timer fikk et «Supert, vi sees der!», tilbake fra arrangøren.
At en av verdens mest populære podkastverter antar at hun vil bli avvist hvis hun modifiserer tilbudet sitt, sier noe om hvor skummelt det kan være for oss mennesker å forhandle. Selv syntes jeg det var skikkelig nervepirrende de første gangene jeg fortalte konferansearrangører at jeg ikke kom til å sende inn en PowerPoint i forkant av foredraget mitt, fordi jeg ikke trengte noen digitale lysbilder. Men i likhet med Glennon Doyle, har jeg fått oppleve at det ofte er enkelt å endre vilkårene for en forespørsel.
(Synes du dette temaet er interessant, vil jeg anbefale deg å høre henne fortelle historien her, 25 minutter og 44 sekunder inn i en episode som nettopp handler om det å ta avgjørelser.
Hvis en oppgave føles uoverkommelig, kan du stille deg dette spørsmålet: Er det noe jeg kan endre ved denne forespørselen som ville gjøre meg roligere? Hva skulle til for at oppgaven ble gjennomførbar – eller til og med fristende?
Her er noen forslag:
Flyttet datoen?
Endret tittelen?
Hatt med en kollega?
Bedt om at ditt innlegg ikke ble filmet?
Blitt fritatt fra prosjektseminaret dagen før?
Kanskje måtte du hatt bedre betalt – eller gjort oppdraget ubetalt?
Ofte kan noen justeringer være det som skal til for at oppgaven blir overkommelig. Andre ganger er det ikke de ytre faktorene som må endres, men det indre forarbeidet.
Vi skal se på enda en årsak til frykt for å stå på scenen.
Handler det om forberedelsene?
Engstelsene kan være lammende. De kan holde oss våkne om natten og gjøre at vi mister appetitten. De kan lure oss inn i tankebaner det er vanskelig å slippe ut av og de kan være symptomer på angstlidelser.
Men de kan også være nyttige advarsler som beskytter oss mot å gjøre noe dumt.
Å holde en presentasjon kan være en stor, faglig mulighet. Hvis vi gjør det bra. Prestasjonsangsten minner oss på at vi burde forberede oss.
Så når du våkner klokka tre om natta av mareritt om å holde konferanseinnlegget, behøver det ikke å bety at du skal avlyse. Hjertehamringens budskap kan være dette: «Sørg for at du vet hva du skal si, før du stiller deg på scenen.»
Er du usikker på om ubehaget forteller deg at du må forberede deg eller om det er et signal om ikke å ta på deg oppgaven overhodet? Da kan det å starte på forberedelsene hjelpe deg å komme videre.
En øvelse som gir svar
Hvis du fortsatt strever med å finne ut hvor scenenervene dine kommer fra, vil jeg anbefale deg dette: Legg grublingen til side og bruk ti minutter på å starte på forberedelsene. «Action brings clearity», som amerikanerne liker å si.
Dette gjør jeg hver gang jeg er usikker på et oppdrag: Jeg bruker ti minutter på å forberede hva jeg ville sagt hvis jeg takket ja.
Forvirringen slipper ikke taket når jeg tenker og grubler, men når jeg handler, når jeg faktisk forbereder meg, blir jeg roligere og ser klarere. Å gjøre noe aktivt, er et godt grep både mot unødvendig angst og velbegrunnet frykt.
Føles det helt gledesløst å skulle holde presentasjonen, også etter at du har gjort oppgaven? Da er du sannsynligvis i ferd med å gjøre noe som koster mer enn det smaker.
Men hvis du etter hvert begynner å glede deg til presentasjonen med skrekkblandet fryd, ja da kan det være dette er oppgaven for deg.
Vanlige spørsmål:
Hvorfor blir jeg nervøs når jeg presenterer på jobb?
Det er helt vanlig å bli nervøs foran alle typer presentasjoner. I tillegg kan ubehaget være et signal om at du må huske å forberede deg, at det er noe du bør endre på i vilkårene for presentasjonen din, eller at du er i ferd med å gjøre noe du ikke vil.
Hvordan kan jeg bli mindre nervøs før en jobbpresentasjon?
Ofte kan det hjelpe å komme i gang med selve innholdet til presentasjonen. Forvirringen slipper ikke taket når vi tenker og grubler, men når vi handler. Å gjøre noe aktivt, er et godt grep både mot unødvendig angst og velbegrunnet frykt.
Du kan også melde deg på nyhetsbrevet mitt og få et gratis 7-dagers kurs med daglige tips til hvordan du skjelver mindre i rampelyset.
Hvordan vet jeg om jeg bør holde presentasjonen eller ikke?
Begynn på forberedelsene og lytt til magefølelsen underveis. Du kan bruke oppgaven i denne artikkelen som utgangspunkt. Føles det helt gledesløst å skulle holde presentasjonen, også etter at du har gjort oppgaven? Da er du sannsynligvis i ferd med å gjøre noe som koster mer enn det smaker. Men hvis du etter hvert begynner å glede deg til presentasjonen med skrekkblandet fryd, ja da kan det være dette er oppgaven for deg.
Er det farlig å presentere på tross av sceneskrekk?
Nei, de fleste av oss tåler kortvarig stress godt og hvis det å snakke foran forsamlinger føles som en meningsfull utfordring for deg, kan det gi mye mestringsfølelse å trosse ubehaget. Derimot er det lite helsefremmende å konstant ta på seg alle utfordringer uten å lytte til egne behov.
Bøker om tema:
Annie Duke How to Decide: Simple Tools for Making Better Choices
Gavin de Becker, The Gift of Fear
